Selv om TABANKA ikke kun jobber med spørsmål direkte knyttet til rasisme, så er forståelsen av rasisme et svært viktig tema i virksomheten. På en noe forenklet måte kunne man sagt at dersom rasisme ikke eksisterte ville det heller ikke vært behov for å drive TABANKA, ihvertfall ikke på samme grunnlag som idag. Å forklare TABANKA’s arbeid er vanskelig uten en kort innføring i organisasjonens forståelse av rasisme.
Det har blitt populært å hevde at vi ikke må snakke så mye om rasisme. At det svært lett kan bli slik at man ukritisk aksepterer ’alt’ som rasisme. TABANKA ser det snarere slik at faren ligger i at rasisme blir snakket for lite om, og i den grad det snakkes om forblir diskursen ofte mangelfull og ufullstendig. For TABANKA er det viktig å bygge sin praksis på en forståelse av rasisme, utifra slik rasisme erfares av de som rammes av den. Og samtidig insistere på at dette ikke er et offer-perspektiv. Molefi Kete Asante har introdusert begrepet ”erfarings-empiri”[1] som på en beskrivende måte uttrykker den viten som oppstår som resultat av erfaringer.
Det er ikke plass til å gå i detalj når det gjelder rasisme-forklaringer her, men det kan være informativt å oppsummere at TABANKA forstår rasisme som et ”system”. I et svart perspektiv kan rasisme beskrives som en systematisk ideologi om over- og underlegenhet– ønsket om kontroll og makt på institusjonelt plan.[2] Rasisme handler derfor ikke først og fremst om individuelle opplevelser, men om føringer, tankemateriale, interesser, verdier og holdninger som skaper, opprettholder og manifisterer seg i rasistiske praksiser. Diskriminerende praksiser kan identifiseres i media, rettssystemet, skoleverket, helsetjenester, næringslivet osv – og går inn i en global sammenheng av systematisk skjevhet og undertrykkelse. Det er en klar sammenheng mellom f.eks. Bush-regjeringens demonisering av muslimer i USA og at mennesker med ”muslimsk utseende” utestenges i det norske arbeidsmarkedet. Medias unyanserte fremstilling av AIDS-epidemien i Afrika bidrar til å ”bekrefte” stereotype forestillinger i nordmenns hoder om en promiskuøs seksualitetskultur.
En slik systemisk forståelse av rasisme kan hos noen vekke en reaksjon som: ”Dere ser jo rasisme i alt dere”. Til dette svarer TABANKA: ”Ja, nettopp”. Rasisme manifesterer seg i ulike former, på alle plan og innvirker på all menneskelig samhandling. Det er et grunnleggende fenomen i samfunnsstrukturer internasjonalt. Og for svarte personer i Norge blir rasisme en del av virkeligheten som man er nødt til å forholde seg til. I de fleste situasjoner – i jobbintervjuet, skolekantinen, borettslaget, basketball-hallen osv – finnes det et potensiale for rasistiske bemerkninger og diskriminerende handlinger. Å ha en bevissthet om dette handler ikke om at svarte mennesker ønsker se rasisme i alt, men om å være forberedt – med bakgrunn i erfaringer man har gjort seg – på hva som kan utvikle seg i enhver situasjon. Å lære å håndtere dette med stil og verdighet, og hvordan å mobilisere venner og kjente for en bedre fremtid hvor ingen må stå forberedt på å møte hatefulle eller respektløse kommentarer bare på bakgrunn av deres farge eller etnisitet er ikke noe vi unnskylder å jobbe for. Det bør ikke dere heller!
TABANKA gir unge og voksne mennesker en mulighet til å reflektere over og bekjempe rasistiske praksiser på en konstruktiv og løsningsorientert måte. Dette arbeidet starter først og fremst som en indre bevisstgjøring, noe TABANKA ser som essensielt både for svarte og hvite mennesker. Rasisme er en byrde for alle som bor i Norge, uansett bakgrunn, og mer må gjøres for å skape en kollektiv bevissthet og null-toleranse
[1] Afrocentricity
[2] Av forfattere som på en grundig og faglig måte beskriver analyser av rasisme fra et svart/afrikansk perspektiv vil vi anbefale psykiateren Frances Cress Welsing (1991), antropologen Marimba Ani (1994), psykologen Daudi ya Azibo (1996) og filosofen Charles Wm. Ephraim (2003).